Då krigen starta blei det sete i gang innsamling av penger, og ikkje minst ryggsekkar. Sekkane skulle leverast inn i alle sportsforetningar og bli sendt til sentralar i Oslo, Trondheim og Narvik. Ryggsekken blei sjølve symbolet på nordmenn si vilje til å hjelpe. Det blei og organisert komitear for frivillig krigsteneste. 725 nordmenn drog til Finland for å kjempe på deira si side. Dei var ikkje mykje i krigsfronten, men 2 nordmenn døde før krigen var slutt.

Norge heldt strengt på nøytralitetspolitikken. Regjeringa ville ikkje gi nokon form for miltær støtte. Vinterkrigen førte til at partane tok til å interrisere seg i nord. Riktignok var det ikkje nokon samanheng mellom Vinterkrigen og den store Auropeiske krigen. Verken russerane eller finnane var med i striden mellom Tyskland og England og Frankrike. Vinterkrigen satte i gang den prosessen som skulle rive Norge ut av nøytraliteten.

Då Sovjet angreip Finland, samla folkeforbundet seg og drøfta kva dei skulle gjera. Det enda med at dei ekskluderte Sovjet og oppfordra medlemmane til å hjelpe Finland med alt dei hadde.

Krigsmetoden finnane brukte for å yte mest mulig motstand, var geriljakrig. Dei sneik seg inn bakfrå og rykte fort inn i Sovjetiske troppar og forsvann like fort. Dette var effektivt og gjorde stor skade. Grunnen til dette, var at finnane var gode på ski og at dei brukte dei såkalla forsvinningsdraktene. Det var kvite krigsuniformar som var vanskelig å sjå i all snøen.

Sjølv om Sovjet si hærstyrke var overlegen stor, var det Sovjet som mista flest soldatar. Dei mista heile 100 000 mann, medan Finland berre mista 2000 mann. Grunnen til dette var geriljataktikken og kamufleringa til finnane.

Då finnane måtte gi seg ovanfor Sovjet hadde dei mista store område i aust som blei kalla Karelen. Finnane sørger over dette området enda.